Jeg, den ambivalente forbrukeren

girl-shopping1

Har du et bevisst forhold til ditt eget forbruk? Alt man drar med seg inn i huset og all forsøplingen man forårsaker? Jeg prøver. Observerer og ser forberingspotensiale, og er innmari glad for at jeg ikke har legning til å bli fanatisk. Det er nemlig ikke bare bare å være bevisst, fordi det skaper begrensinger både i utvalg og livsstil. Og det tar, ikke minst masse tid. Som et barn av tiden, jeg forventer effektivitet.

Men uansett om man har tenkt å gå 100 % inn for et miljøbevisst liv og forbruke kun det aller nødvendigste, eller finner en moderat middelvei, er det små ting man kan gjøre som reduserer unødvendig forbruk.

Vaner og laster

Da jeg begynte å tenke over hvilke vaner jeg har som skaper unødvendig søppel, ble jeg “sjokkert” over meg selv. Heldigvis har jeg stoppet storforbruket av bomullspads, ikke av miljøbevisste årsaker. Nei, det kan jeg ikke skryte på meg, men heller som resultat av en bedre ansiktsrens som gjorde om behovet for bomullspads, fordi det holder å skylle med vann. Puh. Flaks altså.

Men, jeg har en annen last. En tilsynelatende ganske uskyldig en. Men i et miljøperspektiv så er den ikke bra. Og jeg stritter imot. Fordi det funker best. Så hva skal jeg gjøre? Jeg snakker om kleenex. Sånne myke deilige papir som man kan snyte seg i når nesa renner, uten å bli sår. Jeg bruker mange. Hver dag. Hva er alternativet? Lommetørklær?  Snyte seg i luften? Nei nei. Ikke denne jenta nei.

Joda, jeg har andre dårlige vaner også. Men vi trenger da ikke rippe opp i alt 😉

Som sagt, det tar tid, det skaper begrensinger. Og det er ubehagelig. Hvor mye er vi villige til å ofre for å leve mer i pakt med jordkloden?

Noen ganger kunne man gjort så mye mer enn eget snakk om miljøbevissthet. Men litt og litt er bedre enn ingenting, ikke sant? Og, uten å prøve å skylde på noe, men vi lever i et samfunn som er gjennomsyret av fokus på forbruk. Det er det som driver oss fremover.
I Singapore var jeg på et kjøpesenter hvor det hang store plakater med “Greed is Good”. Det var en absurd opplevelse for en wannebe antimaterialist. Ironisk nok har jeg tendenser til storshopping når jeg er på ferie. (Var jo derfor jeg befant meg på kjøpesenteret;)) Høhø. Well.

Ja takk, begge deler

Statussymboler har ingen verdi for meg, men alt man kan gjøre med disse forskjellige tingene. I beste fall skape noe. I det minste ha en praktisk eller estetisk funksjon, (aller helst begge deler;))  De gir meg glede og lykkeglimt for de mulighetene jeg får. Jeg begjærer nye ting. Forbruker og kaster. Liker interiør og farger, klær og sko, og som dere vet, gode ingredienser, mine skatter. Jeg er en teknologinerd som elsker raskere, mer, større. Det sier seg selv at dette blir kræsj. Og her på bloggen skriver jeg omtaler og frister til forbruk.

Det er plagsomt å være bevisst på sitt eget forbruk, når vaner kommer i veien for å leve miljøbevisst. Jeg har lenge vært opptatt av ingredienser i ferdigmat og vært bevisst på all dritten de kaller mat. Helt siden jeg fikk barn for 22 år siden. At det er like mye dritt i hår og hudpleieprodukter har jeg vel ant, men ikke HVOR ille det er. Jeg føler meg bedratt. Så da blir det litt sånn faen, de skal ikke få en krone mer enn nødvendig av meg. Og jeg lager resten selv. Sa da lager vi hudpleie, lip balm, øyeskygger og maten fra bunnen av, så vet man hva det inneholder.

Ok. Dette var skrytet. Over til syndeforlatelsen. Tilbake til det plagsomme. Å være bevisst betyr at vi må se på oss selv. Hvilke vaner har jeg som fører til unødvendig forsøpling? Skal man unngå drittmat og hudpleie med kostnadsbesparende ingredienser, blir mulighetene begrenset. Og skal man liksom vente med å kjøpe ny mobil fordi den man har virker?

Jeg at et lite skritt av gangen jeg. Hva gjør du?