Botox, operasjoner og andre inngrep som gjøres av kvinner verden over får meg til å undre over hva vi driver med?
Opp igjennom historien har vi utsatt oss for smertefulle og farlige handlinger i skjønnhetens navn, og vi har ennå ikke lært å akseptere oss selv slik vi er skapt? Blir vi egentlig noe klokere gjennom århundrene?
Vi har sett det gå galt så mange ganger før. Allikevel fortsetter vi å ekspirementere med inngrep i kroppen. Putte ting inni som former den til noe annet enn den er, istedenfor å holde seg i nogenlunde form ved å ta vare på kropp og sinn med bra mat, aktivitet og god mental input.
Uoppnåelige ideal
Vi lar oss styre av trender som skifter hvert år.
En ting er å følge moten via klær, sko og andre effekter. En annen ting er å gjøre inngrep i kroppen for å følge et motebilde som er ensartet og uoppnåelig for de fleste.
Noen ganger er det fregner, så er det mellomrom mellom tennene, så er det rette tenner, skeive tenner, tykke øyebryn, tynne øyebryn, store pupper, små pupper.
Man klager på at modellene er for tynne og dårlige forbilder. Uten å ta opp tråden om at de som plukkes ut som modeller har en ensartet fysikk, (slik det er/var? med politimenn, som krevde en viss høyde) For tiden er kroppsidealet til modeller tynne jenter med lange lemmer. Det er uoppnåelig for de som ikke er født slik. Men det er tidens modell-ideal.
Tidligere århundrer har det vært runde modeller med former. Den gangen var det tegn på fattigdom og et hardt liv som preget de magre. Vi hadde ikke media slik vi har idag, men verden var enda mer nådeløs i forhold til hvilken familie vi tilhørte. Og hvor i verden vi fikk lov til å utfolde oss.
Vi er ikke alle født lange og slanke. Vi har også forskjellige størrelser og variasjoner av lepper, bryst, mage, bein. At vi alle prøver å kommer inn i den samme “formen” blir jo helt absurd.
Mangfold
Mer mangfold blandt modellene hadde vært spennende. Fordi det finnes så mange vakre mennesker, som i mine øyne hverken har noe med alder, vekt, lange eller korte lemmer å gjøre.
Men om det ikke blir slik i modellverdenen, så kan vi jo når som helst strebe etter vårt eget ideal, som den beste utgaven av oss selv. Og da mener jeg ikke bare utseendet.
Hvem er vakrest?
Se nøye på de to siste bildene på venstre side av teksten. Hvis du måtte velge: vil du se ut som grevinnen med de tomme øynene, hun jeg misset navnet på uten rynker, eller hun som lyser godhet som rører ved hjerterota. Håper du tar dette som et ledende spørsmål!! :))
Det er noe alderen gjør med oss som gjør at vi på en
eller annen måte blir røpet av den. Det stive ansiktet med bedøvede nerver som demper mimikken, ser for meg mer dødt og ekkelt ut enn rynker og tegn på et langt liv. Og det er slett ikke den etterstebede ungdommeligheten som er det første jeg tenker på. Faktisk blir jeg litt redd. Ser for meg en fremtid med mimikkløse, rynkefrie mennesker over 40 som har slutta å smile med øynene. Skrekkfilmplott??
Må vi alltid være 25?
Eller rettere sagt, KAN vi alltid være 25? Dette var hvertfall et ledende spørsmål. Håper du ser poenget. Det er jo ikke mulig. Vi er 25 i et år.
Alderdommen er vakker, så lenge den ikke synes på meg…
Å godta seg selv som man er..
Jeg sier ikke det er morsomt å eldes fysisk. Eller lett å unngå å bli påvirka til å strebe etter ungdommelighet. Jeg skriver jo denne bloggen med hovedfokus på hudpleie og sminke. Hvordan kan jeg benekte at jeg ikke er påvirka? hehe. herregud. Alt som får meg til å se fresh ut. Som en ungdom men ikke en ungdom. DET er jo bare patetisk. Men grå og vissen vil man jo ikke se ut. Og det kommer ikke av seg selv med alderen. Ikke helt hvertfall. Men gode gener hjelper også.
På mange måter kan kroppen sammenlignes med en bil. Når den er ny fungerer den knirkefritt, men etterhvert som åra går kan det dukke opp noe rusk. Og avhengig av hvor godt man har tatt vare på den, vil det gjenspeiles i tilstanden. Om det er en bra eller dårlig modell (å herregud. hehe) er jo avhengig av hvor den er laget. Les gener. Eh. well. (herregud, har jeg for mange guttevenner?)
Jeg skal heller ikke benekte at jeg villig bruker tid på å pleie meg selv, og når sant skal sies så er det (naturlige) ingredienser som påstås å ha god effekt på alderdomstegn som fanger interessen min mest. Hvorfor det mon tro?
Men når jeg ser vakre gamle kropper, så er det mer enn den fysiske tilstanden som avgjør mitt inntrykk. En kropp og ansikt full av liv og livsglede kan ikke måles med et dødt ansikt, bedøvet av botox. Og en unaturlig skulpturert kropp. Jeg forstår ikke hva som er tiltrekkende med det?
Øynene, først og fremst gløden i øyene, er mer enn den gamle klisjeen om øynene er sjelens speil. Et dødt blikk tar bort inntrykket av det vakre ansiktet. Det kommer spesielt godt tilsyne i alderdommen, når vi har en tendens til å bli en karikatur av oss selv. Hvem vil du være? Hun som for alltid prøvde å være 25, eller hun som fortsatt er åpen for livets forandringer?
Ikke stol på speilet
Har du fundert over uttalelser fra smellvakre modeller som ikke er fornøyd med seg selv?
At mange av dem vi ser på som vakre perfekte mennesker i mange tilfeller ikke klarer å se det selv. Fordi det uansett alltid vil være følelsene våre som er avgjørende for hvordan vi ser oss selv. Så, ikke stol på speilet. Vi har vel alle opplevd å møte hu samme dama der, med forskjellig følelse;)
Alle mennesker har noe vakkert ved seg. Og for min del kan jeg finne “det uperfekte” tiltrekkende. Den skeive tanna, arret, øynene som skjeler littegranne, det smilet som ingen andre har.
I vår utseendefikserte verden er det fort gjort å glemme at når det kommer til nære varige relasjoner, så kommer ingen noe vei kun basert på et vakkert utseende. Man kan ikke for alltid blende andre med sitt vakre utseendet. Når hverdagen setter er inn er det godt å ha utviklet et par andre gode personlige egenskaper 😉 For til syvende og sist, så er det det som betyr noe.
Ville du operert deg eller gjort inngrep som er forbundet med fare, for å holde deg ung?
Dette innlegget er publisert første gang 11.09.2011
Lik dette:
Liker Laster...