Billig er bra?

Det kan ikke benektes at jeg er veldig glad i å kjøpe ting billig.  Man får følelsen av å gjøre et kupp. Og kanskje er det det i noen tilfeller. Men konsekvensen er kanskje ikke slik man håper. Vi vil jo ha kvalitet også, ikke sant?

Noe som har gått mer og mer opp for meg i det siste, er at en slik tankegang ikke nødvendigvis er til gavn for oss som forbrukere på sikt. For produsenter lytter, og gir oss det vi vil ha. Billig, raskt og enkelt. Men de kan selvfølgelig ikke gi bort ting. Noen prøver jo å lage seg et levebrød. Istedenfor kutter man ut tanken om kvalitet, for produksjonskostnadene må ned til et minimum, og blir det man streber etter. Da kan vi som forbrukere få den billige maten vi vil ha. Eller kosmetikken. Eller whatever.

Dagbladet postet igår artikkelen: Det er ein grunn til at mat vert billig. som setter fokus på produksjonsprosessen i matindustrien. Det handler ikke bare om dyrevern, men også om konsekvensene produksjonen har for vår helse.

 

Antibiotikaresistens

 

Antibiotikaresistens er et stort problem. 

Jeg har bevisst prøvd å unngå legemidler, om det ikke har vært absolutt nødvendig, de to siste tiårene.  Og antibiotika kan jeg ikke huske jeg tok sist. Men det hjelper ikke det. Norske kyllinger får antibiotika i maten hver dag. Og her i heimen spiser vi ofte kylling.

Jeg er langtfra noen helsefanatiker. Men tenker at jeg får ta meg inn der jeg kan.  Det er bare så utrolig vanskelig når man ikke alltid vet hva man får, uten å sette seg inn i detaljene.

 

Vi får det vi ber om

 

Kosmetikkbransjen og matvareindustrien er ganske like. Det finnes selvfølgelig idealister der ute som går for kvalitet, både når det gjelder mat og kosmetikk. Det er alltid noen unntak, heldigvis. 
Men den generelle hop prøver å tilfredsstille oss forbrukere med å finne billige løsninger. De vet å spille på vår uvitenhet, og gir oss det vi tror vi vil ha.

Når en matvare varer i “100 år”. For eksempel et brød som ikke mugner, roper varsellampene mine. Det er ofte et dårlig tegn hvis en matvare har lang holdbarhetsdato, om ikke det er et produkt man kan forvente det av.  Det betyr jo at det må være tilsatt noe vi kanskje ikke ønsker.  Vi vet ikke hva det gjør med oss. Kanskje går det bra, kanskje ikke.

Hva kommer først for deg når du handler mat? Kvalitet eller pris?

Jeg, den ambivalente forbrukeren

Har du et bevisst forhold til ditt eget forbruk? Alt man drar med seg inn i huset og all forsøplingen man forårsaker? Jeg prøver. Observerer og ser forberingspotensiale, og er innmari glad for at jeg ikke har legning til å bli fanatisk. Det er nemlig ikke bare bare å være bevisst, fordi det skaper begrensinger både i utvalg og livsstil. Og det tar, ikke minst masse tid. Som et barn av tiden, jeg forventer effektivitet.

Men uansett om man har tenkt å gå 100 % inn for et miljøbevisst liv og forbruke kun det aller nødvendigste, eller finner en moderat middelvei, er det små ting man kan gjøre som reduserer unødvendig forbruk.

Vaner og laster

Da jeg begynte å tenke over hvilke vaner jeg har som skaper unødvendig søppel, ble jeg “sjokkert” over meg selv. Heldigvis har jeg stoppet storforbruket av bomullspads, ikke av miljøbevisste årsaker. Nei, det kan jeg ikke skryte på meg, men heller som resultat av en bedre ansiktsrens som gjorde om behovet for bomullspads, fordi det holder å skylle med vann. Puh. Flaks altså.

Men, jeg har en annen last. En tilsynelatende ganske uskyldig en. Men i et miljøperspektiv så er den ikke bra. Og jeg stritter imot. Fordi det funker best. Så hva skal jeg gjøre? Jeg snakker om kleenex. Sånne myke deilige papir som man kan snyte seg i når nesa renner, uten å bli sår. Jeg bruker mange. Hver dag. Hva er alternativet? Lommetørklær?  Snyte seg i luften? Nei nei. Ikke denne jenta nei.

Joda, jeg har andre dårlige vaner også. Men vi trenger da ikke rippe opp i alt 😉

Som sagt, det tar tid, det skaper begrensinger. Og det er ubehagelig. Hvor mye er vi villige til å ofre for å leve mer i pakt med jordkloden?

Noen ganger kunne man gjort så mye mer enn eget snakk om miljøbevissthet. Men litt og litt er bedre enn ingenting, ikke sant? Og, uten å prøve å skylde på noe, men vi lever i et samfunn som er gjennomsyret av fokus på forbruk. Det er det som driver oss fremover.
I Singapore var jeg på et kjøpesenter hvor det hang store plakater med “Greed is Good”. Det var en absurd opplevelse for en wannebe antimaterialist. Ironisk nok har jeg tendenser til storshopping når jeg er på ferie. (Var jo derfor jeg befant meg på kjøpesenteret;)) Høhø. Well.

Ja takk, begge deler

Statussymboler har ingen verdi for meg, men alt man kan gjøre med disse forskjellige tingene. I beste fall skape noe. I det minste ha en praktisk eller estetisk funksjon, (aller helst begge deler;))  De gir meg glede og lykkeglimt for de mulighetene jeg får. Jeg begjærer nye ting. Forbruker og kaster. Liker interiør og farger, klær og sko, og som dere vet, gode ingredienser, mine skatter. Jeg er en teknologinerd som elsker raskere, mer, større. Det sier seg selv at dette blir kræsj. Og her på bloggen skriver jeg omtaler og frister til forbruk.

Det er plagsomt å være bevisst på sitt eget forbruk, når vaner kommer i veien for å leve miljøbevisst. Jeg har lenge vært opptatt av ingredienser i ferdigmat og vært bevisst på all dritten de kaller mat. Helt siden jeg fikk barn for 22 år siden. At det er like mye dritt i hår og hudpleieprodukter har jeg vel ant, men ikke HVOR ille det er. Jeg føler meg bedratt. Så da blir det litt sånn faen, de skal ikke få en krone mer enn nødvendig av meg. Og jeg lager resten selv. Sa da lager vi hudpleie, lip balm, øyeskygger og maten fra bunnen av, så vet man hva det inneholder.

Ok. Dette var skrytet. Over til syndeforlatelsen. Tilbake til det plagsomme. Å være bevisst betyr at vi må se på oss selv. Hvilke vaner har jeg som fører til unødvendig forsøpling? Skal man unngå drittmat og hudpleie med kostnadsbesparende ingredienser, blir mulighetene begrenset. Og skal man liksom vente med å kjøpe ny mobil fordi den man har virker?

Jeg at et lite skritt av gangen jeg. Hva gjør du? 

Det er forsøksdyrenes dag idag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble gjort oppmerksom på at det er forsøksdyrenes dag idag via Lene Christins blogg. Dette er en sak som det er verdt å rette oppmerksomheten mot. Videre kom jeg over informasjon om Løken Gård, som avler opp katter og hunder og selger dem videre til forsøkslabratorier.  Dette har foregått i årevis!

Les mer om det her!

Hierarkiet i bloggverdenen

I forrige uke skrev Frøken Makeløs et innlegg som havnet på VG Netts forside. “Hvorfor blogger kvinner om trivialiteter”. Det fikk stor oppmerksomhet rundt om på blogger. Og mange med meg ble inspirert til å følge opp temaet. (linker nederst)

Dette innlegget har nok ligget å presset på en stund før det også. For, ikke ante jeg at det var så stigmatiserende å skrive om hudpleie og sminke da jeg begynte å blogge.

Men det er vanskelig å overse kommentarer rundt om, hvor det er en ganske entydig stigmatisering av såkalte skjønnhetsblogger (OG interiørblogger, OG dagbokblogger, osv). I det hele tatt – det kan oppleves stigmatiserende å skrive blogg.  Som om det man viser der er alt man er. Og har man valgt et overfladisk tema, så er man per definisjon overfladisk.

Joda, jeg har tenkt tanken selv om at det er veldig mange intetsigende blogger. Men dem leser jeg kun en gang. Og hvis man ser seg rundt kan man finne perler. Da leter man ikke på topplistene (med noen få unntak)

Det er jo leserene som bestemmer hvem som blir populære. Hmm.. merkelig det der..  Så hvis det er et savn etter andre type blogger enn dagens outfits og dypere tema, så finnes de der. Det er bare å lete og begynne å lese dem.   

Hurra for MANGFOLD!

I det hele tatt, det er jo bare å la vær å lese blogger man ikke liker. Mangfoldet er jo med på å gjøre denne verdenen spennende. Her kan man finne noe for enhver. Og er det noe man lurer på eller ønsker å lære, så finnes det en blogg for det også!

Jeg leser mange forskjellige blogger. Og tro det eller ei, men mesteparten handler om helt andre ting enn sminke og hudpleie. 

Trivialiteter

Men hva er nå egentlig trivialiteter da? Disse små ubetydelige tingene som fungerer som lim i hverdagen vår. Som gir oss små, kanskje ubetydelige gleder i den store sammenhengen, men som for den enkelte gir hverdagsglede. Et kyss fra kjæresten, ild i peisen, en klem av en venn, en solnedgang, katten som maler, sol, en god kopp kaffe, en rød leppestift, bake et brød, en god bok, en varm dusj… ja jeg kan sikkert holde på i timesvis.

Det er vanskelig å glemme den følelsen etter 22.juli, da trivialitetene ble så ubetydelige de blir når det er krise. Og så viktige de ble å finne tilbake til for å få tilbake følelsen av kontroll.
Så er de kanskje ikke så ubetydelige allikevel, trivialitetene… eller hva?

Overfladisk?

Ja så kom jeg hit at jeg skal forsvare hvorfor jeg ikke analyserer og påpeker verdensproblemene. Eller gidder jeg det?  Dette er min blogg, de som ønsker kan lese. Ingen skal bli tvunget. Helt sant. Og de som ikke forstår at bak en temablogg er et menneske med kanskje også har et par andre interesser, er det kanskje ikke verdt å forklare til. Men man velger seg altså et tema. Og holder seg til det. 

Man kan godt si at sminke og hudpleie er en overfladisk ting. Men ser man litt større på det så handler det også om velvære og selvtillit, og å ta vare på seg selv.

Å pynte seg har vi mennesker gjort fra tidenes morgen. Hvordan vi har pyntet oss har variert, og hvilke utslag det har gjort på helsa vår har også variert. Det er jeg opptatt av. Alt vi gjør med kroppen vår for å passe til tidens krav. Alt vi smører på oss. Hvor lenge skal vi lukke øynene?

Idag vet vi endel mer enn tidligere om ingrediensene. Og mitt mål for egen del, og i forbindelse med bloggen, er å bli mer og mer bevisst på innholdet i produktene. Fordi tanken på å bli lurt av store grådige selskaper, tiltaler meg lite.  Jaja, så havna vi der igjen .. ehe..

Meningsfylt eller ei

For meg gir det mening å skrive en omtale når jeg ser noen kan ha utbytte av den. Enten for å forhindre bomkjøp, eller for anbefale. Det gir også mening hvis jeg kan få bare en person til å bli mer oppmerksom på hvilke ingredienser vi smører på huden vår. Det gir også mening når jeg skriver om ingredienser og deler kunnskap. Jeg vet flere og flere søker etter å prøve å lage produkter selv.
En god eller dårlig vits i ny og ne, gir også mening. Kanskje en person smilte, eller til og med lo 🙂 Eller noen kloke ord å tenke på..
Livet har mange aspekter. Bloggverdenen gjenspeiler disse. Lik det eller ei.

Linker til andre blogger som har skrevet om dette temaet:

• Camulens Skriblerier; “Triviell? Jeg?”,
• Pias Verden; “Triviell blogging vs kvalitetsblogging?”,
• Bloggspotting.no; “Ikke flaut å blogge”
• Er Underveis; “Viktige og uviktige blogger?”
• Sukkerspinneriet; “Trivielle blogger og sånt”

Publisert første gang 15.01.2012

MUK er ikke mat

Aj! Jeg ble så glad da jeg så forsiden på vg-nett idag. Vi trenger mer bevissthet rundt dette muk-fenomenet. MUK står for mekanisk utbenet kjøtt, og består av slintrer og rester. I tillegg følger det med en del beinmarg, bindevev og beinrester. Hvor sundt eller usundt det er, er det stor uenighet om. Ikke ulogisk hevder noen at man finner masse næringsstoffer her, men magefølelsen min er ikke helt enig i at dette kan være bra. Har stor tro på gode ferske råvarer med farge. Ingenting er bedre enn å starte å lage middagen med kjøkkenbenken full av fargerike grønnsaker. Well, det er nå meg da.

Dere som leser bloggen og oppskriftene jeg har lagt ut, vet at jeg er opptatt av gode råvarer. MUK er mye av grunnen til at jeg foretrekker ferske råvarer når jeg lager mat. Forruten å unngå konserveringsmidler, fargestoffer og smakstilsetninger. Det er litt mer jobb enn å putte en pizza i ovnen. Men i løpet av en halvtimes tid er det mulig å lage et godt hjemmelaget sundt måltid. Så hvorfor bruke muk, eller møkk?

Jeg liker å vite hva jeg smører på huden, og jeg liker å vite hva jeg putter i meg.  Når det kommer til mat er jeg på ingen måte fanatisk (når det gjelder huden er jeg ikke sikker. høhø) Tenker at om jeg får i meg 80% med god næring, så går det bra! Ok. Nok om meg. Tilbake til MUK.

Foruten at dette ikke regnes som kjøtt, er ofte produkter som inneholder MUK fylt med konserveringsmidler, farge og smakstilsetninger.

I hvilke produkter bruker man MUK?

MUK blir først og fremst brukt i farser, kjøttboller, pølser, dyremat, karbonadekaker, posteier, kjøttpålegg, men også kjøttfyllet i pizzaen du kjøper kan inneholde MUK.

Hvorfor bruker man MUK?

Fordi det er kostnadsbesparende og i tillegg får man brukt alle deler av dyret. Å utnytte dyret 100% høres i utgangspunktet ut som en god ide. Allikevel er ikke dette noe som frister meg å innlemne i kostholdet. Jeg tror som Hellstrøm, at dette er MØKK. Å kalle det utnyttelse av ressursene, er bare å sette fine ord på noe som handler om kostnadsbesparelser, og ikke lage et best mulig produkt.

Les på VG-nett:http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=10072540

Hva mener du? Er du opptatt av hva du spiser?

Å så sinna! Før og etter bilder…

Dette er da litt morsomt! Tror de at de klarer å lure noen? Veldig rart den sinnarynken vises? Hallo! Dama er sinna! Etter behandlingen var hun litt blidere. Kanskje de hatt bedøvelse med litt futt i? Ikke vet jeg. Blid blei a.

Triksene sine bruker de skruppeløst. Forskjellig lys på før og etter bildet er noe som ofte blir brukt.  Det er umulig å kunne stole på et bilde idag.

Thank God for FotoShop som Linda har skrevet, kan anbefales å lese. Bildene av Madonna vil få deg til å føle deg bedre  😉 Lover. Jaja, på hennes bekostning, men anyways. Kan ikke være snill pike hver dag;)

Det er ikke rart vi aldri blir fornøyd hvis vi skal sammenligne oss med photoshoppa damer. På en annen side, jeg gidder ikke irritere meg lenger. Synes heller det er litt latterlig. Håper bare vi klarer å opplyse unge jenter nok om hvordan det ligger an.

Joda. Man kan gjøre mye med sminke. Få en hel liten ansiktsløftning. Men at noen har blitt høyere og slankere har jeg aldri hørt om. Men sjekk; det er mulig! Bare se bildet! Haha. 

Ha en super lørdag!

4 fordeler med å IKKE være for tynn

Jeg vet jeg ikke får så mye forståelse når jeg klager over å være for tynn. Men man skal jo ha noe å klage over, ikke sant? Hehe. Neida. Det jeg ønsker med dette innlegget er å sette fokus på fordelene ved å ikke være for tynn.

Fryser fort

Vinteren er ikke noe særlig for oss som har lite underhudsfett. Det blir veldig kaldt. En vinter hvor jeg i to måneder gikk og mumsa og klarte jeg å legge på meg noen kilo, og istedenfor to lag med stilongs, holdt det med ett lag. Jeg tør ikke si at jeg noen ganger bruker 3 lag, det høres jo sykt ut.  Den vinteren var mye greiere å komme seg igjennom. Det er ganske enkelt ikke noe trivelig å gå og fryse nesten hele tiden.

Fordel nummer 1: Vinteren blir ikke forjævlig.

Lange reiser

Når man har litt lite med kilo, blir rumpa mindre og man får mindre å sitte på. Den virkelige funksjonen for en rompe er jo at man kan sitte, eller? Det kan hvertfall sies å være en av funksjonene. De putene bak der er jo ganske praktiske egentlig. Det merker man når de forsvinner. Sitte rett på beinet, ikke godt. Lange flyreiser kan bli et mareritt. 

Fordel nummer 2: Du sitter mer behagelig.

Utseendet

Hvis man ønsker å se fresh ut som 40 +, er det ikke noe sjakktrekk med lite underhudsfett. Rynker og linjer kommer mer fram, og man kan fort se sliten og trøtt ut. Dessuten synes det bedre hvis man har tendens til mørke ringer under øynene. Huden der blir jo også mye tynnere.

Fordel nummer 3: Med litt rundere kinn ser man yngre ut.

Stigmatisering

Sist, men ikke minst. Man blir stigmatisert. Det er nesten ikke mulig idag å være tynn uten å bli mistenkt for å ha en spiseforstyrrelse. Men jeg kan forsikre om at jeg ser hvert eneste ribbein som stikker ut, og gråter når vekta har gått enda mer ned.

Det har ikke alltid vært slik. Joda, jeg har alltid vært slank. Men da jeg var i 20 og 30 årene, med en vilter krabat å løpe etter og sykkel som eneste framkomstmiddel, holdt jeg vedlike de musklene jeg opparbeidet meg som håndballspiller i tenårene. Jeg har jo lest om det, at etter man fyller førti så mister man en halv kilo muskelmasse hvert eneste år. Det kan jeg skrive under på. Mye jobbing og hobbyting framfor pcn er ikke det beste for en kropp.

Så hvis noen en dag skulle se meg trene, er det ikke fordi jeg er en av disse anorektiske jentene som er besatt av trening for å brenne kalorier selvom det kan se slik ut. 
Jeg trenger mer muskler og mer vekt og matlyst.

Fordel nummer 4. Du slipper å bli stigmatisert som anorektiker. Og nei, det er IKKE et kompliment.