Billig er bra?

Det kan ikke benektes at jeg er veldig glad i å kjøpe ting billig.  Man får følelsen av å gjøre et kupp. Og kanskje er det det i noen tilfeller. Men konsekvensen er kanskje ikke slik man håper. Vi vil jo ha kvalitet også, ikke sant?

Noe som har gått mer og mer opp for meg i det siste, er at en slik tankegang ikke nødvendigvis er til gavn for oss som forbrukere på sikt. For produsenter lytter, og gir oss det vi vil ha. Billig, raskt og enkelt. Men de kan selvfølgelig ikke gi bort ting. Noen prøver jo å lage seg et levebrød. Istedenfor kutter man ut tanken om kvalitet, for produksjonskostnadene må ned til et minimum, og blir det man streber etter. Da kan vi som forbrukere få den billige maten vi vil ha. Eller kosmetikken. Eller whatever.

Dagbladet postet igår artikkelen: Det er ein grunn til at mat vert billig. som setter fokus på produksjonsprosessen i matindustrien. Det handler ikke bare om dyrevern, men også om konsekvensene produksjonen har for vår helse.

 

Antibiotikaresistens

 

Antibiotikaresistens er et stort problem. 

Jeg har bevisst prøvd å unngå legemidler, om det ikke har vært absolutt nødvendig, de to siste tiårene.  Og antibiotika kan jeg ikke huske jeg tok sist. Men det hjelper ikke det. Norske kyllinger får antibiotika i maten hver dag. Og her i heimen spiser vi ofte kylling.

Jeg er langtfra noen helsefanatiker. Men tenker at jeg får ta meg inn der jeg kan.  Det er bare så utrolig vanskelig når man ikke alltid vet hva man får, uten å sette seg inn i detaljene.

 

Vi får det vi ber om

 

Kosmetikkbransjen og matvareindustrien er ganske like. Det finnes selvfølgelig idealister der ute som går for kvalitet, både når det gjelder mat og kosmetikk. Det er alltid noen unntak, heldigvis. 
Men den generelle hop prøver å tilfredsstille oss forbrukere med å finne billige løsninger. De vet å spille på vår uvitenhet, og gir oss det vi tror vi vil ha.

Når en matvare varer i “100 år”. For eksempel et brød som ikke mugner, roper varsellampene mine. Det er ofte et dårlig tegn hvis en matvare har lang holdbarhetsdato, om ikke det er et produkt man kan forvente det av.  Det betyr jo at det må være tilsatt noe vi kanskje ikke ønsker.  Vi vet ikke hva det gjør med oss. Kanskje går det bra, kanskje ikke.

Hva kommer først for deg når du handler mat? Kvalitet eller pris?

Jeg, den ambivalente forbrukeren

Har du et bevisst forhold til ditt eget forbruk? Alt man drar med seg inn i huset og all forsøplingen man forårsaker? Jeg prøver. Observerer og ser forberingspotensiale, og er innmari glad for at jeg ikke har legning til å bli fanatisk. Det er nemlig ikke bare bare å være bevisst, fordi det skaper begrensinger både i utvalg og livsstil. Og det tar, ikke minst masse tid. Som et barn av tiden, jeg forventer effektivitet.

Men uansett om man har tenkt å gå 100 % inn for et miljøbevisst liv og forbruke kun det aller nødvendigste, eller finner en moderat middelvei, er det små ting man kan gjøre som reduserer unødvendig forbruk.

Vaner og laster

Da jeg begynte å tenke over hvilke vaner jeg har som skaper unødvendig søppel, ble jeg “sjokkert” over meg selv. Heldigvis har jeg stoppet storforbruket av bomullspads, ikke av miljøbevisste årsaker. Nei, det kan jeg ikke skryte på meg, men heller som resultat av en bedre ansiktsrens som gjorde om behovet for bomullspads, fordi det holder å skylle med vann. Puh. Flaks altså.

Men, jeg har en annen last. En tilsynelatende ganske uskyldig en. Men i et miljøperspektiv så er den ikke bra. Og jeg stritter imot. Fordi det funker best. Så hva skal jeg gjøre? Jeg snakker om kleenex. Sånne myke deilige papir som man kan snyte seg i når nesa renner, uten å bli sår. Jeg bruker mange. Hver dag. Hva er alternativet? Lommetørklær?  Snyte seg i luften? Nei nei. Ikke denne jenta nei.

Joda, jeg har andre dårlige vaner også. Men vi trenger da ikke rippe opp i alt 😉

Som sagt, det tar tid, det skaper begrensinger. Og det er ubehagelig. Hvor mye er vi villige til å ofre for å leve mer i pakt med jordkloden?

Noen ganger kunne man gjort så mye mer enn eget snakk om miljøbevissthet. Men litt og litt er bedre enn ingenting, ikke sant? Og, uten å prøve å skylde på noe, men vi lever i et samfunn som er gjennomsyret av fokus på forbruk. Det er det som driver oss fremover.
I Singapore var jeg på et kjøpesenter hvor det hang store plakater med “Greed is Good”. Det var en absurd opplevelse for en wannebe antimaterialist. Ironisk nok har jeg tendenser til storshopping når jeg er på ferie. (Var jo derfor jeg befant meg på kjøpesenteret;)) Høhø. Well.

Ja takk, begge deler

Statussymboler har ingen verdi for meg, men alt man kan gjøre med disse forskjellige tingene. I beste fall skape noe. I det minste ha en praktisk eller estetisk funksjon, (aller helst begge deler;))  De gir meg glede og lykkeglimt for de mulighetene jeg får. Jeg begjærer nye ting. Forbruker og kaster. Liker interiør og farger, klær og sko, og som dere vet, gode ingredienser, mine skatter. Jeg er en teknologinerd som elsker raskere, mer, større. Det sier seg selv at dette blir kræsj. Og her på bloggen skriver jeg omtaler og frister til forbruk.

Det er plagsomt å være bevisst på sitt eget forbruk, når vaner kommer i veien for å leve miljøbevisst. Jeg har lenge vært opptatt av ingredienser i ferdigmat og vært bevisst på all dritten de kaller mat. Helt siden jeg fikk barn for 22 år siden. At det er like mye dritt i hår og hudpleieprodukter har jeg vel ant, men ikke HVOR ille det er. Jeg føler meg bedratt. Så da blir det litt sånn faen, de skal ikke få en krone mer enn nødvendig av meg. Og jeg lager resten selv. Sa da lager vi hudpleie, lip balm, øyeskygger og maten fra bunnen av, så vet man hva det inneholder.

Ok. Dette var skrytet. Over til syndeforlatelsen. Tilbake til det plagsomme. Å være bevisst betyr at vi må se på oss selv. Hvilke vaner har jeg som fører til unødvendig forsøpling? Skal man unngå drittmat og hudpleie med kostnadsbesparende ingredienser, blir mulighetene begrenset. Og skal man liksom vente med å kjøpe ny mobil fordi den man har virker?

Jeg at et lite skritt av gangen jeg. Hva gjør du? 

Det er forsøksdyrenes dag idag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg ble gjort oppmerksom på at det er forsøksdyrenes dag idag via Lene Christins blogg. Dette er en sak som det er verdt å rette oppmerksomheten mot. Videre kom jeg over informasjon om Løken Gård, som avler opp katter og hunder og selger dem videre til forsøkslabratorier.  Dette har foregått i årevis!

Les mer om det her!

Hierarkiet i bloggverdenen

I forrige uke skrev Frøken Makeløs et innlegg som havnet på VG Netts forside. “Hvorfor blogger kvinner om trivialiteter”. Det fikk stor oppmerksomhet rundt om på blogger. Og mange med meg ble inspirert til å følge opp temaet. (linker nederst)

Dette innlegget har nok ligget å presset på en stund før det også. For, ikke ante jeg at det var så stigmatiserende å skrive om hudpleie og sminke da jeg begynte å blogge.

Men det er vanskelig å overse kommentarer rundt om, hvor det er en ganske entydig stigmatisering av såkalte skjønnhetsblogger (OG interiørblogger, OG dagbokblogger, osv). I det hele tatt – det kan oppleves stigmatiserende å skrive blogg.  Som om det man viser der er alt man er. Og har man valgt et overfladisk tema, så er man per definisjon overfladisk.

Joda, jeg har tenkt tanken selv om at det er veldig mange intetsigende blogger. Men dem leser jeg kun en gang. Og hvis man ser seg rundt kan man finne perler. Da leter man ikke på topplistene (med noen få unntak)

Det er jo leserene som bestemmer hvem som blir populære. Hmm.. merkelig det der..  Så hvis det er et savn etter andre type blogger enn dagens outfits og dypere tema, så finnes de der. Det er bare å lete og begynne å lese dem.   

Hurra for MANGFOLD!

I det hele tatt, det er jo bare å la vær å lese blogger man ikke liker. Mangfoldet er jo med på å gjøre denne verdenen spennende. Her kan man finne noe for enhver. Og er det noe man lurer på eller ønsker å lære, så finnes det en blogg for det også!

Jeg leser mange forskjellige blogger. Og tro det eller ei, men mesteparten handler om helt andre ting enn sminke og hudpleie. 

Trivialiteter

Men hva er nå egentlig trivialiteter da? Disse små ubetydelige tingene som fungerer som lim i hverdagen vår. Som gir oss små, kanskje ubetydelige gleder i den store sammenhengen, men som for den enkelte gir hverdagsglede. Et kyss fra kjæresten, ild i peisen, en klem av en venn, en solnedgang, katten som maler, sol, en god kopp kaffe, en rød leppestift, bake et brød, en god bok, en varm dusj… ja jeg kan sikkert holde på i timesvis.

Det er vanskelig å glemme den følelsen etter 22.juli, da trivialitetene ble så ubetydelige de blir når det er krise. Og så viktige de ble å finne tilbake til for å få tilbake følelsen av kontroll.
Så er de kanskje ikke så ubetydelige allikevel, trivialitetene… eller hva?

Overfladisk?

Ja så kom jeg hit at jeg skal forsvare hvorfor jeg ikke analyserer og påpeker verdensproblemene. Eller gidder jeg det?  Dette er min blogg, de som ønsker kan lese. Ingen skal bli tvunget. Helt sant. Og de som ikke forstår at bak en temablogg er et menneske med kanskje også har et par andre interesser, er det kanskje ikke verdt å forklare til. Men man velger seg altså et tema. Og holder seg til det. 

Man kan godt si at sminke og hudpleie er en overfladisk ting. Men ser man litt større på det så handler det også om velvære og selvtillit, og å ta vare på seg selv.

Å pynte seg har vi mennesker gjort fra tidenes morgen. Hvordan vi har pyntet oss har variert, og hvilke utslag det har gjort på helsa vår har også variert. Det er jeg opptatt av. Alt vi gjør med kroppen vår for å passe til tidens krav. Alt vi smører på oss. Hvor lenge skal vi lukke øynene?

Idag vet vi endel mer enn tidligere om ingrediensene. Og mitt mål for egen del, og i forbindelse med bloggen, er å bli mer og mer bevisst på innholdet i produktene. Fordi tanken på å bli lurt av store grådige selskaper, tiltaler meg lite.  Jaja, så havna vi der igjen .. ehe..

Meningsfylt eller ei

For meg gir det mening å skrive en omtale når jeg ser noen kan ha utbytte av den. Enten for å forhindre bomkjøp, eller for anbefale. Det gir også mening hvis jeg kan få bare en person til å bli mer oppmerksom på hvilke ingredienser vi smører på huden vår. Det gir også mening når jeg skriver om ingredienser og deler kunnskap. Jeg vet flere og flere søker etter å prøve å lage produkter selv.
En god eller dårlig vits i ny og ne, gir også mening. Kanskje en person smilte, eller til og med lo 🙂 Eller noen kloke ord å tenke på..
Livet har mange aspekter. Bloggverdenen gjenspeiler disse. Lik det eller ei.

Linker til andre blogger som har skrevet om dette temaet:

• Camulens Skriblerier; “Triviell? Jeg?”,
• Pias Verden; “Triviell blogging vs kvalitetsblogging?”,
• Bloggspotting.no; “Ikke flaut å blogge”
• Er Underveis; “Viktige og uviktige blogger?”
• Sukkerspinneriet; “Trivielle blogger og sånt”

Publisert første gang 15.01.2012

MUK er ikke mat

Aj! Jeg ble så glad da jeg så forsiden på vg-nett idag. Vi trenger mer bevissthet rundt dette muk-fenomenet. MUK står for mekanisk utbenet kjøtt, og består av slintrer og rester. I tillegg følger det med en del beinmarg, bindevev og beinrester. Hvor sundt eller usundt det er, er det stor uenighet om. Ikke ulogisk hevder noen at man finner masse næringsstoffer her, men magefølelsen min er ikke helt enig i at dette kan være bra. Har stor tro på gode ferske råvarer med farge. Ingenting er bedre enn å starte å lage middagen med kjøkkenbenken full av fargerike grønnsaker. Well, det er nå meg da.

Dere som leser bloggen og oppskriftene jeg har lagt ut, vet at jeg er opptatt av gode råvarer. MUK er mye av grunnen til at jeg foretrekker ferske råvarer når jeg lager mat. Forruten å unngå konserveringsmidler, fargestoffer og smakstilsetninger. Det er litt mer jobb enn å putte en pizza i ovnen. Men i løpet av en halvtimes tid er det mulig å lage et godt hjemmelaget sundt måltid. Så hvorfor bruke muk, eller møkk?

Jeg liker å vite hva jeg smører på huden, og jeg liker å vite hva jeg putter i meg.  Når det kommer til mat er jeg på ingen måte fanatisk (når det gjelder huden er jeg ikke sikker. høhø) Tenker at om jeg får i meg 80% med god næring, så går det bra! Ok. Nok om meg. Tilbake til MUK.

Foruten at dette ikke regnes som kjøtt, er ofte produkter som inneholder MUK fylt med konserveringsmidler, farge og smakstilsetninger.

I hvilke produkter bruker man MUK?

MUK blir først og fremst brukt i farser, kjøttboller, pølser, dyremat, karbonadekaker, posteier, kjøttpålegg, men også kjøttfyllet i pizzaen du kjøper kan inneholde MUK.

Hvorfor bruker man MUK?

Fordi det er kostnadsbesparende og i tillegg får man brukt alle deler av dyret. Å utnytte dyret 100% høres i utgangspunktet ut som en god ide. Allikevel er ikke dette noe som frister meg å innlemne i kostholdet. Jeg tror som Hellstrøm, at dette er MØKK. Å kalle det utnyttelse av ressursene, er bare å sette fine ord på noe som handler om kostnadsbesparelser, og ikke lage et best mulig produkt.

Les på VG-nett:http://www.vg.no/mat-og-drikke/artikkel.php?artid=10072540

Hva mener du? Er du opptatt av hva du spiser?

Å så sinna! Før og etter bilder…

Dette er da litt morsomt! Tror de at de klarer å lure noen? Veldig rart den sinnarynken vises? Hallo! Dama er sinna! Etter behandlingen var hun litt blidere. Kanskje de hatt bedøvelse med litt futt i? Ikke vet jeg. Blid blei a.

Triksene sine bruker de skruppeløst. Forskjellig lys på før og etter bildet er noe som ofte blir brukt.  Det er umulig å kunne stole på et bilde idag.

Thank God for FotoShop som Linda har skrevet, kan anbefales å lese. Bildene av Madonna vil få deg til å føle deg bedre  😉 Lover. Jaja, på hennes bekostning, men anyways. Kan ikke være snill pike hver dag;)

Det er ikke rart vi aldri blir fornøyd hvis vi skal sammenligne oss med photoshoppa damer. På en annen side, jeg gidder ikke irritere meg lenger. Synes heller det er litt latterlig. Håper bare vi klarer å opplyse unge jenter nok om hvordan det ligger an.

Joda. Man kan gjøre mye med sminke. Få en hel liten ansiktsløftning. Men at noen har blitt høyere og slankere har jeg aldri hørt om. Men sjekk; det er mulig! Bare se bildet! Haha. 

Ha en super lørdag!

4 fordeler med å IKKE være for tynn

Jeg vet jeg ikke får så mye forståelse når jeg klager over å være for tynn. Men man skal jo ha noe å klage over, ikke sant? Hehe. Neida. Det jeg ønsker med dette innlegget er å sette fokus på fordelene ved å ikke være for tynn.

Fryser fort

Vinteren er ikke noe særlig for oss som har lite underhudsfett. Det blir veldig kaldt. En vinter hvor jeg i to måneder gikk og mumsa og klarte jeg å legge på meg noen kilo, og istedenfor to lag med stilongs, holdt det med ett lag. Jeg tør ikke si at jeg noen ganger bruker 3 lag, det høres jo sykt ut.  Den vinteren var mye greiere å komme seg igjennom. Det er ganske enkelt ikke noe trivelig å gå og fryse nesten hele tiden.

Fordel nummer 1: Vinteren blir ikke forjævlig.

Lange reiser

Når man har litt lite med kilo, blir rumpa mindre og man får mindre å sitte på. Den virkelige funksjonen for en rompe er jo at man kan sitte, eller? Det kan hvertfall sies å være en av funksjonene. De putene bak der er jo ganske praktiske egentlig. Det merker man når de forsvinner. Sitte rett på beinet, ikke godt. Lange flyreiser kan bli et mareritt. 

Fordel nummer 2: Du sitter mer behagelig.

Utseendet

Hvis man ønsker å se fresh ut som 40 +, er det ikke noe sjakktrekk med lite underhudsfett. Rynker og linjer kommer mer fram, og man kan fort se sliten og trøtt ut. Dessuten synes det bedre hvis man har tendens til mørke ringer under øynene. Huden der blir jo også mye tynnere.

Fordel nummer 3: Med litt rundere kinn ser man yngre ut.

Stigmatisering

Sist, men ikke minst. Man blir stigmatisert. Det er nesten ikke mulig idag å være tynn uten å bli mistenkt for å ha en spiseforstyrrelse. Men jeg kan forsikre om at jeg ser hvert eneste ribbein som stikker ut, og gråter når vekta har gått enda mer ned.

Det har ikke alltid vært slik. Joda, jeg har alltid vært slank. Men da jeg var i 20 og 30 årene, med en vilter krabat å løpe etter og sykkel som eneste framkomstmiddel, holdt jeg vedlike de musklene jeg opparbeidet meg som håndballspiller i tenårene. Jeg har jo lest om det, at etter man fyller førti så mister man en halv kilo muskelmasse hvert eneste år. Det kan jeg skrive under på. Mye jobbing og hobbyting framfor pcn er ikke det beste for en kropp.

Så hvis noen en dag skulle se meg trene, er det ikke fordi jeg er en av disse anorektiske jentene som er besatt av trening for å brenne kalorier selvom det kan se slik ut. 
Jeg trenger mer muskler og mer vekt og matlyst.

Fordel nummer 4. Du slipper å bli stigmatisert som anorektiker. Og nei, det er IKKE et kompliment.

Fordeler med å bli eldre

Jeg elsker bilder som dette! Vi lever i en tid hvor kroppsfokus og sunnhetsfanatisme rår, og presset fra alle kanter er overveldende.
Oh vi må gjøre ditt og datt og trene og spise lavkarbo eller ikke. Også må vi kjøpe ditt og datt og smøre på ditt og datt (jaja jeg bidrar med det- i know) Men noen ganger blir jeg bare så himla lei. Og lar legger og hår være legger med hår, og spiser godteri og røyker INNE. Fakta er at vi lever ikke evig. Ungdommen varer ikke evig. Livet har mange faser. Brutalt? Hardt? Eller rett og slett ganske spennende..

Vi higer etter evig ungdom så fort vi har passert 25. Det kan virke som om livet dreier som om de få årene man er i tyveårene. Da er man på topp. I full blomst. Også forstår vi det kanskje ikke engang. Og er ikke fornøyde da heller.

Og siden higer vi etter det. Den huden, det håret, den kroppen. Som en 20åring. Ingen kan vel si at det hørest fristende ut å bli gammel. Vi kjøper rynkekremer, følger moten, følger med på dritt-tv for å vite hva som «skjer», vi har de nyeste duppedingsene, vi er jo tross alt med i verdens utvikling.

Fordeler med å bli eldre, vil du være med?

Jeg har tenkt å gi meg selv utfordringen å finne de positive tingene med å bli eldre. For noen finnes vel? Og har noen lyst til å bidra til dette temaet og skrive om det på sin egen blogg (eller her!) så blir jeg kjempeglad! Kan vi starte stafetten? 

 

Det er så mange signaler som ensidig går ut på hvor ille det er å bli eldre.  Og ja, jeg skal ikke lyve og si hurra det er såå gøy. For det er det ikke. Ikke såå gøy.
Det er hva man gjør det til!

 

Så kjære bloggere, damer og menn, hvordan opplever dere dette? Kommer du på noen fordeler med å bli eldre?

 

 

 

Æsj, rynker! Ekkelt!

Vi omgis av signaler om hvor ille det er, selvom vi alle dag for dag blir litt eldre. Man vokser seg jo inn i det ettersom årene går, men å bli omtalt som utdatert, dog kanskje ikke direkte, men det ligger i kortene, kan være en rar greie. Hallo! Look at me, Im young. Inni hodet føler vi oss alle unge. Og når det speilbildet man ser blir litt sånn, huh hvem er hu skrukkete dama der. JEG er jo ung. Forever 21. Bare 44 idag.

Nei, jeg overdriver jo litt nå for å få fram poenget. Man får et mer avslappet forhold til eget utseende, om man har annet å gjøre. Skulle bare ønske jeg visste den gangen hvilken skjønnhet det ligger i bare det å være ung.

Da jeg var 20, og kanskje på mitt mest blomstrende, hadde jeg ingen aning om hvilken skjønnhet ungdommen i seg selv gir. Det ser man på bilder et par tiår etter. Jeg skulle ønske noen hadde prentet det inn i meg den gangen.  Så kunne jeg nydt min ungdom, når jeg hadde den. Kjære 20-åringer, hører dere!!?

 

På samme tid, det skal en klok sjel til å takle sin egen ytre skjønnhet og ikke la den bli betydningsfull.  Og sannsynligvis blir det desto værre å bli gammel om man har . Som man forhåpentligvis blir.

 

Hun patetiske dama som gjør alt for å være rynkefri, vil jeg ikke bli. Jeg vil eldes med verdighet. Jeg vil elske hver rynke som et kart over livet. All latteren, til og med tårene, som kanskje gjorde meg klokere i ettertanken, finnes markert i ansiktet. Er ikke det vakkert egentlig!? Men jeg sier ikke at det er så lett i en verden som ensidig dyrker ungdommen og rynkefrie ansikt.  Savner innspill her!

 

 

Jeg takker kroppen min

 

Vi vet ikke helt å sette pris på den vidunderlige kroppen vår. Det er stadig ett eller annet som kunne vært bedre. Og det meste dreier seg om utsiden. Og joa, i de mest kritiske øyeblikkene kan vel alle og enhver tenke slike tanker. Au, den rompa har vært fastere. Mulig å gjøre noe med det kanskje?  For ikke å snakke om puppene. Hvor ble det av innmaten? Forsvant det i ammingen? Er det der melken kommer fra? hehe. nåtullerjeg

 

 

Joa jeg klager litt jeg og. Og tenker mine tanker, og planlegger å trene. Men tross alt…

Denne kroppen har båret meg rundt i mange år. Den har holdt seg frisk for det meste. Stått støtt gjennom mangt et virus som har rammet kvarte norge. Den har født min sønn, båret på de sterkeste følelsene. Elsket, danset, hoppet, blitt presset til det ytterste. Hamlet opp med giftige påføringer og alle mine krumspring. Den har ryddet opp så godt den kunne. Og jeg har ikke gjort det så lett for den.  Så, kan jeg annet enn å takke? Være fornøyd?

 

Vil gjerne se ditt bidrag

 

Som jeg skrev lenger opp, jeg håper dette kan engasjere flere til å skrive om FORDELENE med å bli eldre.  Ser du noen?

Selvom jeg nærmer meg 45, så vil jeg ikke at dette skal være aldersbetinget. Å gå fra 20 til 30 er også en prosess. Og hvordan ser en 20 åring idag på det å bli 40 engang langt der i fremtiden? Eller hvordan er det å bli 60? 70? Anyone?!

 

Take care! Unge og gamle 😉

Er det slik vi vil se ut?

Botox, operasjoner og andre inngrep som gjøres av kvinner verden over får meg til å undre over hva vi driver med?

Opp igjennom historien har vi utsatt oss for smertefulle og farlige handlinger i skjønnhetens navn, og vi har ennå ikke lært å akseptere oss selv slik vi er skapt? Blir vi egentlig noe klokere gjennom århundrene?

Vi har sett det gå galt så mange ganger før. Allikevel fortsetter vi å ekspirementere med inngrep i kroppen. Putte ting inni som former den til noe annet enn den er, istedenfor å holde seg i nogenlunde form ved å ta vare på kropp og sinn med bra mat, aktivitet og god mental input.

Uoppnåelige ideal

Vi lar oss styre av trender som skifter hvert år.
En ting er å følge moten via klær, sko og andre effekter. En annen ting er å gjøre inngrep i kroppen for å følge et motebilde som er ensartet og uoppnåelig for de fleste.

Noen ganger er det fregner, så er det mellomrom mellom tennene, så er det rette tenner, skeive tenner, tykke øyebryn, tynne øyebryn, store pupper, små pupper.

Man klager på at modellene er for tynne og dårlige forbilder. Uten å ta opp tråden om at de som plukkes ut som modeller har en ensartet fysikk, (slik det er/var? med politimenn, som krevde en viss høyde) For tiden er kroppsidealet til modeller tynne jenter med lange lemmer. Det er uoppnåelig for de som ikke er født slik.  Men det er tidens modell-ideal.

Tidligere århundrer har det vært runde modeller med former. Den gangen var det tegn på fattigdom og et hardt liv som preget de magre. Vi hadde ikke media slik vi har idag, men verden var enda mer nådeløs i forhold til hvilken familie vi tilhørte. Og hvor i verden vi fikk lov til å utfolde oss.

Vi er ikke alle født lange og slanke. Vi har også forskjellige størrelser og variasjoner av lepper, bryst, mage, bein. At vi alle prøver å kommer inn i den samme “formen” blir jo helt absurd.

Mangfold 

Mer mangfold blandt modellene hadde vært spennende. Fordi det finnes så mange vakre mennesker, som i mine øyne hverken har noe med alder, vekt, lange eller korte lemmer å gjøre. 

Men om det ikke blir slik i modellverdenen, så kan vi jo når som helst strebe etter vårt eget ideal, som den beste utgaven av oss selv. Og da mener jeg ikke bare utseendet.

Hvem er vakrest?

Se nøye på de to siste bildene på venstre side av teksten. Hvis du måtte velge: vil du se ut som grevinnen med de tomme øynene, hun jeg misset navnet på uten rynker, eller hun som lyser godhet som rører ved hjerterota. Håper du tar dette som et ledende spørsmål!! :))

Det er noe alderen gjør med oss som gjør at vi på en eller annen måte blir røpet av den. Det stive ansiktet med bedøvede nerver som demper mimikken, ser for meg mer dødt og ekkelt ut enn rynker og tegn på et langt liv. Og det er slett ikke den etterstebede ungdommeligheten  som er det første jeg tenker på.  Faktisk blir jeg litt redd. Ser for meg en fremtid med mimikkløse, rynkefrie mennesker over 40 som har slutta å smile med øynene. Skrekkfilmplott??

Må vi alltid være 25?

Eller rettere sagt, KAN vi alltid være 25? Dette var hvertfall et ledende spørsmål. Håper du ser poenget. Det er jo ikke mulig. Vi er 25 i et år.

 

Alderdommen er vakker, så lenge den ikke synes på meg… 

Å godta seg selv som man er..

Jeg sier ikke det er morsomt å eldes fysisk. Eller lett å unngå å bli påvirka til å strebe etter ungdommelighet. Jeg skriver jo denne bloggen med hovedfokus på hudpleie og sminke. Hvordan kan jeg benekte at jeg ikke er påvirka? hehe. herregud.  Alt som får meg til å se fresh ut. Som en ungdom men ikke en ungdom. DET er jo bare patetisk.  Men grå og vissen vil man jo ikke se ut. Og det kommer ikke av seg selv med alderen. Ikke helt hvertfall. Men gode gener hjelper også.

På mange måter kan kroppen sammenlignes med en bil. Når den er ny fungerer den knirkefritt, men etterhvert som åra går kan det dukke opp noe rusk. Og avhengig av hvor godt man har tatt vare på den, vil det gjenspeiles i tilstanden. Om det er en bra eller dårlig modell (å herregud. hehe) er jo avhengig av hvor den er laget. Les gener. Eh. well. (herregud, har jeg for mange guttevenner?)

Jeg skal heller ikke benekte at jeg villig bruker tid på å pleie meg selv, og når sant skal sies så er det (naturlige) ingredienser som påstås å ha god effekt på alderdomstegn som fanger interessen min mest. Hvorfor det mon tro?

Men når jeg ser vakre gamle kropper, så er det mer enn den fysiske tilstanden som avgjør mitt inntrykk. En kropp og ansikt full av liv og livsglede kan ikke måles med et dødt ansikt, bedøvet av botox. Og en unaturlig skulpturert kropp. Jeg forstår ikke hva som er tiltrekkende med det?

Øynene, først og fremst gløden i øyene, er mer enn den gamle klisjeen om øynene er sjelens speil. Et dødt blikk tar bort inntrykket av det vakre ansiktet. Det kommer spesielt godt tilsyne i alderdommen, når vi har en tendens til å bli en karikatur av oss selv. Hvem vil du være? Hun som for alltid prøvde å være 25, eller hun som fortsatt er åpen for livets forandringer?

Ikke stol på speilet

Har du fundert over uttalelser fra smellvakre modeller som ikke er fornøyd med seg selv? 
At mange av dem vi ser på som vakre perfekte mennesker i mange tilfeller ikke klarer å se det selv. Fordi det uansett alltid vil være følelsene våre som er avgjørende for hvordan vi ser oss selv. Så, ikke stol på speilet. Vi har vel alle opplevd å møte hu samme dama der, med forskjellig følelse;)

 

Alle mennesker har noe vakkert ved seg. Og for min del kan jeg finne “det uperfekte” tiltrekkende.  Den skeive tanna, arret, øynene som skjeler littegranne, det smilet som ingen andre har.

I vår utseendefikserte verden er det fort gjort å glemme at når det kommer til nære varige relasjoner, så kommer ingen noe vei kun basert på et vakkert utseende. Man kan ikke for alltid blende andre med sitt vakre utseendet. Når hverdagen setter er inn er det godt å ha utviklet et par andre gode personlige egenskaper 😉 For til syvende og sist, så er det det som betyr noe.

Ville du operert deg eller gjort inngrep som er forbundet med fare, for å holde deg ung?

Dette innlegget er publisert første gang 11.09.2011

Stopp mobbingen av tynne jenter !!

Dama bak fotballfrue.no fikk noen sympatitanker fra meg da hun ble kritisert for å legge ut bikinibilder. Grunnen til kritikken? Fordi noen mente hun var for tynn, og det kunne virke skadelig på jenter med anorektiske tendenser.

Jeg er sykt lei av å lese kritikk av jenter som er slanke. Selv har jeg etter at jeg fikk barn for snart 21 år siden, slitt med å få på meg nok vekt i perioder. Og folk har ingen hemninger med å fortelle hvor tynn jeg er, eller «Ser du har lagt på deg. Nå ser du bra ut.». Ergo, jeg så dårlig ut tidligere?
Og det er kanksje riktig det. Den brutale sannheten. Fordi jeg synes heller ikke selv at jeg ser bra ut på det tynneste.

Jeg har følt meg mistenkt for å være anorektisk av folk som ikke kjenner meg. Eller kanskje det bare er alle kommentarene som rammer tynne jenter som gjør meg paranoid. I dont know.

Hvorfor kan vi ikke alle sammen innse at vi er forskjellige? Noen er tynne, noen er tykke, noen har lange bein, noen har korte.. osv osv. U got my point.

Idealet har forandret seg mange ganger gjennom tidene. Nå er det vel på tide at vi driter i idealet, og lar alle være som de er, og slutte med dennne destruktive mobbingen.

Det ironiske er jo at «alle» i disse dager vil bli tynne. Samtidig er det de tynne som mobbes og sykeliggjøres. Mens i dagens samfunn er det vel overspising (eller feilernæring) som er det mest økende problemet?  Skal vi tillate oss å mobbe de tynne for å ta bort fokus fra eget problem?
Jeg bare spør. Synes det er litt rart.

Når jeg er på det tynneste, og føler meg som et beinrangel uten former og buksa blir for stor, så vil jeg helst slippe å høre hvor tynn jeg er. Jeg VET det.

Og tilbake til Caroline fotballfrue. I mine øyne ser jeg en tynn godt trent jente. I god form og slett ikke anorektisk. Tipper hun har naturlig lite underhudsfett. Noen har det.

Så hvorfor hun får pepper for å legge ut bikinibilder, mens halvfeite blir applaudert, er for meg uforståelig.
DET er mobbing. Vi burde alle ha det privilegiet – hvis vi vil. (ok. bikinibilder er et helt annet tema)

Synes du det er greit at andre kommenterer kroppen din på en negativ måte?
Vil gjerne høre din mening!!

Innlegget var publisert første gang den 15.06.2011

Jo dyrere, jo bedre?

Det er litt forunderlig i mine øyne hvordan noen kan bruke flere titusner på en veske. Da helst med et eksklusivt merke på, som folk kjenner til. Og jeg har veskedilla, det er ikke det. Elsker vesker <3. Små vesker, store vesker, fargerike vesker, morsomme vesker, praktiske vesker, nøytrale vesker, U name it.  Vesker, sko, til forskjellig bruk, de roper til meg. Jeg skjønner den greia.

Men det jeg IKKE forstår, er at for noen så virker det som om veska blir finere jo dyrere den er. Really??
Jeg ikke forstå.  På samme måte som jeg ikke forstår at noen bruker massevis av kroner på et par solbriller, som man må passe på og absolutt ikke miste (de var jo dritdyre)

Jenter som har en nøktern inntekt som sparer i månedsvis (eller årevis?) Why??

Jada jeg trodde også en gang at dyre briller var ekstra kult. (da jeg var ung)  Bedre kvalitet, bedre alt. Men etter to runder med gucci-briller, hvor et par ble ødelagt og det andre ble stjålet. (Halloo, i kassa på Rimi ble de tatt. Jeg la dem sammen med varene, og mens jeg betalte blei de borte!! Snakk om å måtte passe på!!)

Og for ikke å snakke om kvaliteten. Brillestengene ble bøyd uten å være utsatt for mishandling av noe slag (hvertfall ikke noe mer enn mine andre solbriller), og kvaliteten er like bra/dårlig som et par til en hundrelapp. Så hvorfor bruke 2000? Never again. Og kjøper jeg billig kan jeg med god samvittighet kjøpe flere;))

Ok. tilbake til vesker. En veske for meg er en praktisk ting, OG en følsesmessig greie, altså jeg er svaak for vesker. Og JA jeg elsker bra design. Veldig. Er ute etter en som er spesiell, som ikke alle har, som er meg. Da blir det jo vanskelig å forstå vesketrender hvor alle går for samme merke, samme design. En greie jeg har er at jeg må kjøpe en veske på hver sted jeg har vært i utlandet. Det MÅ ikke være lokalt håndverk, det er ikke det som er poenget (selvom det blir et minne fra turen). Det må være den veska som roper til meg. Kanskje er det kopi av en kjent designer, kanskje ikke. Don’t care. Har ingen sympati med de som overpriser produktene sine med ufattelig grådighet.  Ikke at jeg ikke mener man skal ta seg betalt for god design og bra kvalitet. Men titusener for en veske? Eller 300 000 kr som Victoria Beckham? oMG. Det er galskap i mine øyne.

Dette er kanskje som å banne i kjerka for noen.

Hvordan forhold har du til vesker? Vil gjerne høre!

Dette innlegget er publisert første gang den 11.08.2011

The Cure, 80-tallet og sminke

Da tiåret begynte var jeg fjortis. Det var den gangen vi hadde norske ord på sminkeproduktene, og det het brunkrem og øyesverte.  Joa vi hadde rouge da. Ikke akkurat et norsk ord. Idolene lignet på aliens, og nude-look var ennå ikke var noe å trakte etter, om ordet i det hele tatt eksisterte. Ikke i min verden.

Var det ikke på den tia Bill Gates trodde internett ville være for spesielt intresserte? Eller kanskje var det seinere. Annyway. Vi hadde ikke Youtube og sminkeblogger. Internett og pc eksisterte ikke i norske hjem. Og idolene snakket til oss via ungdomsblader, plakater på veggen og Sky Channel.  Også hadde vi  jo Dynastiet da. Såpeoperaenes mor. Gikk det virkelig på nrk? De var gærne på den tiden ass;)
Var vi heldige hadde vi NRK, de to svenske kanalene og Sky Channel. Men det var bare hvis vi var heldige. I barndomshjemmet hadde vi bare NRK.

Less is more? Aldri hørt om. More is more! På den tiden skulle det se ut som om du hadde sminka deg når man hadde det. Synes skikkelig. Ittnoknussel. Og brunkremen het ikke brunkrem for ingenting. Den var for å gjøre oss brune. Hvertfall litt.

På slutten av 80-tallet sminket jeg meg hvit i ansiktet, og en dag uten rød leppestift eksisterte ikke. Jo, forresten, jeg hadde jo en lekker blå en, og en annen i sølv, som var perfekt til sølvskjørtet jeg sydde meg.

Jeg elsket The Cure spesielt, den outrerte musikken og looken til Robert Smith. Hockeysveis-gutta var ikke noe for meg. Jeg likte de mørke og mystiske. Musikken hadde jeg på kassetter. (Hva det er er?) Og et av mine livs lykkeligste øyeblikk var da jeg fikk tilsendt konsertopptak fra Amsterdam av to nederlendere jeg møtte i Telemark. Min fan-status syntes på klær og sminke. Selvom jeg holdt leppestiften innenfor leppene. Man hadde da lipliner. Som gjerne var mørkere enn leppestiften. Som sagt, ittno knussel. Less is more, go home. Og jeg tok på min fotside frakk og gikk. Seriøst. Fot-sid! Snublet nesten i den, så lang var den.

Jeg er ikke like imponert over looken til Robert Smith idag, for å si det sånn. Eller min fotside frakk. Det beste med 80-talls sminken og looken, er at den forsvant med 80-tallet. Og etterlot oss masse morsomme bilder vi kan le av. Og nå har jeg jo lært meg både nudelook og less is more. Og det er jo greit, spesielt siden man ikke blir noe yngre med åra, og ekperimenteringen for det meste er unnagjort.  Og burde være unnagjort om man vil beholde sitt gode navn og rykte.

Det er spennende å følge utviklingen (selvom jeg ikke forventer effektivitet til enhver tid.;)) heh. Sminkeprodukter har hatt en voldsom utvikling i løpet av min levetid.  Min kjære mor, hadde øyesverte, som det het, i fast form. En firkantet sort masse som hun fuktet og gnukket en børste i, før hun svertet øyevippene. Fortykkende og forlengende mascara? Hva var det? Så med det i bakhodet, hadde vi vel ikke de samme forventningene til sminken. Så litt har vel skjedd siden den tiden 😉 (Siden jeg skriver sminkeblogg, er det sminkens utvikling vi snakker om nå, bare så det er klart. Jeg har da fått med meg et par andre forandringer også. Faxen feks. Fantastisk maskin.

Min andre blogg, rom4debatt

Etter terroraksjonen blir man sittende med mange tanker. Og for min del, et større engasjement for det som skjer rundt oss. Det inspirerte meg til å opprette en ny blogg i tillegg til denne: rom4debatt, så idag vil jeg rett og slett reklamere for den.

Jeg vil fortsatt legge inn innlegg her hver eneste dag. På den andre bloggen blir det mer sporadisk.

Ha en fin lørdag 😉

Mer åpenhet og mindre sensur i media

Det følsesmessige kaoset som råder etter terroraksjonen i Oslo og Utøya kan få hodet til å koke. Og jeg har behov for å justere de siste innleggene mine, med fordommer mot frp-ere ved å generalisere og antyde at de er like på mange områder. Det beklager jeg. Det er feil fokus.

Sinne, frustrasjon, sorg er vel noe som har preget mange siden den fatale hendelsen som rammet hele landet.  Men også et utrolig samhold og evne til omsorg som har vært utrolig rørende. Midt oppi all sorgen ser vi at det er her og nå som gjelder. Det er nå vi staker opp veien videre. Mye fint har vært sagt. Nå må vi følge opp. Den varmen som har preget reaksjonene gir håp. ❤

Det er sagt på nett at terroristen, som ikke fortjener å bli nevnt ved navn, ønsket å skape splid og uro, og marginalisering av meningsfeller, slik at de ble inspirert til å føre kampen  videre. La ikke det skje.

Er vi villige til å se på de punktene som det kanskje kan være en sannhet i? Som det politisk korrekte mediebildet som ikke slipper til mer ekstreme holdninger. En forståelig frykt for å spre menneskefiendtlige meninger. Jeg forstår absolutt tankegangen, jeg sier ikke det. Men jeg setter spørsmålstegn ved om dette egentlig er det beste? Hadde det fått et annet utfall hvis vi hadde hatt et totalt sensurløst mediebilde? Vil ikke motargumenter være bedre enn taushet?

Vi vil så vel og så godt. Vi vil ikke at våre barn skal utsettes for ord med hatpropaganda. Men jeg har en følelse av at det blir som å stikke hodet i sanden. Et åpnere samfunn må bli et samfunn som inkluderer alle meninger. Selv de vi ikke ønsker å høre. De er der uansett i sine lukkede forum. La de komme frem i lyset.

Jeg vil gjerne ha et annet mediebilde enn vi har hatt til nå. Hvor ubetydelige saker om a og b-kjendiser får store oppslag for trivielle ting. Jeg vil gjerne ha mer politisk engasjement, meninger og viktige saker som betyr noe.

Mulig jeg er naiv. For jeg tror vi er født gode. Den tankegangen har fått seg en prøve de siste dagene. Det er jo ingenting ting som tyder på at han ble ødelagt i barndommen, eller skulle ha noen annen grunn til å bære på så mye hat. Jeg vil gjerne forstå, samtidig vil jeg ikke gi han mer oppmerksomhet. Jeg ønsker ikke oppfylle noen av hans ønsker.  Paradoksalt nok er det å høre hans meninger vi trenger. For å forstå, motargumentere. Og kanskje også kjempe for de verdiene som står så sterkt i Norge, demokrati og humanitet. Jeg vil høre hvorfor noen mener at demokratiet er en trussel og ikke en verdi. Hvordan humanitet kan være galt? For jeg forstår ikke. Og jeg vil gjerne høre .

Denne artikkelen på vg.no idag bekrefter det jeg føler er riktig nå. At vi må tåle å høre om meninger og verdier som er langt fra våre egne.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/oslobomben/artikkel.php?artid=10080850

Jeg kommer snart tilbake med vanlig bloggaktivitet om skjønnhet og helse. Så dette blir mitt siste innlegg om terroraksjonen.  Livet må gå videre.

Oppgjør med egne fordommer

Takk sukkerspinneriet, du inspirerte meg til denne teksten 😉   En fortsettelse av ungdom og engasjement..

Dette blir ganske personlig. Mer personlig enn jeg hadde tenkt å være på bloggen. Og det blir kanskje siste gang. Får se. Men den rystende terrorhandlingen gjør at ting forandrer seg. For øyeblikket er jeg ikke klar for å skrive om sminke og hudpleieprodukter. Så totalt uviktig det er når slike ting skjer eller i det hele tatt. Men på et eller annet tidspunkt skal jeg nok finne tilbake til den lettsindige bloggaktiviteten, fordi jeg liker det. Tiden er bare ikke inne enda.

Det er fantastisk å kjenne det samholdet som finnes i den norske befolkningen for tiden. Vi er alle AUF-ere, multikulturelle og fast bestemt på å gå videre med verdighet. Store ord som sjelden brukes, som vi godt kunne brukt mer. Det er en varme som strømmer i Norge som jeg håper vil vedvare. En enda større forståelse av de godene vi får ved å bo i Norge, og at verdiene vi står for gir en større mening.

Jeg streber etter å bli et bedre menneske, som tar the highroad. Det er sannelig ikke lett alltid.
For det første har jeg fordommer mot dem med fordommer. Jeg innser det blir som å kaste stein i glasshus.  Og jeg prøver å finne en annen vei å gå. Hatgrupper på facebook er noe jeg ignorerer. Dessverre kjenner jeg folk som synes det er helt okey.  Ja jeg har litt problemer med det. Jeg må minne megselv på å ikke skjære alle over samme kam.

Men det er det siste vi trenger nå. Vi har alle våre små troll å bekjempe, eller? Det er hos enselv det starter. Hver og en av oss kan gjøre den store forskjellen.

Kardemommeloven står sterkt hos meg. Ja naivt kanskje. Men hvis vi kan være enige om denne lille tingen, så har vi kommet veldig langt.

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill,
og forøvrig kan man gjøre hva man vil

Ungdom og engasjement

Mange tanker kommer i kjølvannet av den tragiske terror-handlingen som kom så altfor nær. Oppi alt føler jeg meg heldig som ikke mistet noen venner i Oslo og på Utøya. Har mange venner og kjente i Oslo. Så det kunne lett skjedd. Men takk og pris ikke.

Allikevel, den store sorgen  som vi alle kjenner over å ha mista så mange ungdommer, i starten av sitt voksne liv, engasjert i politikk.  Med håp drømmer og idealer. Det er så ufattelig trist. Så meningsløst.

For min del har det åpna for mange tanker. Hvor viktig det er med ungdom som engasjerer seg, når vi såkalte voksne litt etter litt overgir oss til hverdagen og blir nummen av alle tragedier man på avstand eller nær opplever i løpet av leveårene. Og istedenfor å sette spørsmålstegn og kjempe for noe bedre, sier vi, slik er det bare. Virkeligheten. Må bare akseptere. Vi gir opp litt etter litt å kjempe for noe vi tror på. Jeg sier ikke alle. Men mange med meg.  Vi burde lære av ungdommen. Engasjere oss. Tro at det går an å gjøre noe riktig.

Jeg tror på åpnenhet og rom for forskjellige meninger. Og streber mot å være fordomsfri og åpen. Men når det gjentatte ganger på facebook og i debatter rundt om på nett, kommer fram frp’ere som framstår som uten empati, med svart-hvitt tankegang og uten evne til å se at vi er ekstremt heldige som er født i Norge og mener vi derfor har krav på så mye mer enn andre, er for meg skremmende.

Skremmende mange av mine barndomsvenner og kjente ytrer frp-holdninger på facebook.  Jeg forstår nå enda bedre hvorfor jeg måtte flytte derfra.  Det er mange skremmende likheter mellom frp-sympatisører, på den måten at det er de som skriker høyest nå om dødsstraff og lynsjing. Jeg forstår det kan være fristende å gå den veien, når en enkelt mann kan forårsake så mye frykt og smerte. Men hvorfor dødstraff? Er det ikke en større straff å råtne i fengsel, uten kontakt med omverdenen? Jeg sier ikke han trenger hjelp. Han fortjener det neppe, selvom han tilsynelatende har store problemer med å være menneske.

Men vi trenger debatt. Vi trenger å få fram trollet i lyset så det sprekker.  Oppi alt det tragiske har vi muligheten til å kjenne av vi står sammen, at vi bryr oss. At vi elsker landet vårt uten å bli nasjonalistiske. At vi kan sette pris på det vi har, og strebe etter å gjøre det enda bedre. Slik disse ungdommene ønsket med sitt engasjement.

Og budskapet fra et av ofrene gjør meg stolt:

«Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen»

For tiden føles det litt meningsløst å skrive omtaler av sminkeprodukter. Og ikke helt riktig for min del. Jeg håper dere forstår det.

Kan hende jeg omdefinerer bloggen etter dette. Kan hende jeg vil skrive om andre ting som opptar meg også. Jeg tror jeg har mange med meg som også føler at vi må starte litt på nytt. Kan hende finner jeg ut at det ikke skal forandre noe, eller kanskje forandrer det alt. Vet ingenting for øyeblikket.

På en annen side. Var det kanskje dette han ville? Han jeg ikke orker skrive navnet på. Å få oss alle ut av balanse, bort fra det livet vi hadde.

Er det best å bare fortsette som før? Hva mener du?

Kom over en intressant, velskrevet og tankevekkende artikkel som jeg håper dere vil lese:
http://www.minervanett.no/2011/07/24/den-vanskelige-debatten/